Bendik Hofseth - POLLEN AND LEAVES (Forest Quadrology)

Pollen and Leaves: Noen notater

1. SUN

Mens konserter og idoldyrkelse i vestlige land i økende grad har blitt til avgrensede opplevelser for spesifikke subkulturer, er alle invitert i Afrika. Og alle kommer, hele samfunnet deltar. Se på musikkvideoer:
Vestlige musikkvideoer fremstiller artister som fjerne og opphøyde, de er helter, over og atskilt fra samfunnet. Ofte framstilt i rollen som noen med mye makt, enten det er i retning mote-ikon, oligark eller de kan ha sjamanlignende kvaliteter som ledere av en stil-retning eller underkultur. Se meg, dyrk meg, frykt meg.
I afrikanske musikkvideoer er artistene blant folk. De trer ikke ned, fordi de var aldri oppe, de er en del av gruppa. Og mennesker av alle slag: barn, gamle, funksjonshemmede og andre mennesker på randen blir også inkludert på en veldig naturlig måte. De danser, synger, gleder seg og er med. De er ikke antagonister som styrker artistens status eller narrativ; de er en naturlig del av samfunnets struktur. La oss løfte dette sammen, la oss løse dette i samarbeid.

Så, enkelt sagt, ser vestlig populærmusikk ut til å gå i retning av inn-gruppe versus ut-gruppe, men afrikansk populærmusikk ser ut til å være nærmere en all-gruppe-mentalitet. Er det av kommersielle hensyn, er det fordi det er lettere å tjene penger på utestengelse og frykt enn på inkludering og samarbeid?
Men når musikk blir inkluderende, nesten på linje med mat og drikke som nødvendig element og sentral driver for menneskelig sosialitet, da er musikken sannsynligvis nærmere kilden. Den er sannsynligvis nærmere «solen».

2. The Flesh of the berry

Musikalsk intelligens kan være til stor nytte i samfunnet. Musikere er gode på å holde to tanker i hodet på en gang og vet at musikken bølger fram og tilbake i samspill mellom flokk og individ. De er trent opp til å demonstrere at samklang er det store målet, men at samklang oppstår som en sum av alle de individuelle stemmene. Å snakke musikalsk er å på egen hånd uttrykke noe dypt og ekte som er i samsvar med musikerens spesifikke personlighet, temperament, begrensninger, styrke, opplæring og instrument. Den unike stemmen må deretter stille seg inn på den kollektive diskusjonen, emnet, saken som er til behandling. Paradoksalt nok, jo mer personlig og distinkt hver musikalske stemme er, desto sterkere og mer enhetlig blir ofte lyden av kollektivet.

Mestermusikere vet hvor de kommer fra, de respekterer og er stolte av sine røtter, sin kulturelle arv. Mestermusikere kjenner sine instrumenter og sine musikalske forgjengere. Men de er også klar over begrensningene til begge. Derfor kan de overskride og legge tradisjonen til side hvis musikken og øyeblikket krever det, fordi samspillet alltid betyr mest. Mestermusikere er osmotiske og formbare, alltid lyttende og innstilt på hva som skjer rundt dem, de er alltid inne i diskusjonen, de utfordrer form og emne, de bringer sine egne bidrag, samtidig som de er bevisste på publikum og verden ellers. De er ikke engstelige for å være i stadig endring, samtidig som noe i dem forblir det samme.

Mestermusikere jobber alltid mellom de tradisjonelle rollene, de jobber som komponist så vel som musiker. Skapelse og fremføring, er tett knyttet sammen, i den grad at det blir vanskelig å skille hvor den ene starter og den andre slutter. Store musikere tar ansvar for helheten så vel som sin del, sitt separate bidrag. Det er mangfoldet av stemmer og mangfoldet av uttrykk som skaper helheten, ikke omvendt.

Det som fascinerer med musikkskaping er den unike muligheten til å endre grunnleggende parameterne i kjernen av den musikalske praksisen. I sanntid. Alle mester-musikere har dette til felles at de er faktiske innovatører som har funnet en plass i kollektivet for sine personligheter, sine unike uttrykk. En stor musiker spiller ikke solo eller akkompagnerer en solist, en stor musiker skaper en ny sjanger når han opptrer, en sjanger for seg selv.

3. Super-a-bun-dance

Det er virkelig utrolig hvor mye kreativitet og oppfinnsomhet musikken fra Afrika fortsetter viser. Kontinentet har en ung befolkning, og musikk spiller en integrert rolle i dannelsen av deres mange identiteter. Å gå på konserter er et privilegium. Å spille på dem føles også annerledes. Det er så gøy! Musikk er et felles og kollektivt fenomen; det deles og fungerer først og fremst gjennom alles engasjement. Ja, det finnes artister, og de er æret og berømte, men avstanden mellom salen og scenen virker på en måte mindre. Det er mer vekt på kommunikasjon og mindre av propagandaen og de kult-baserte, bevisst rettede budskapene fra den vestlige superstjerneindustrien. Mer nedenfra-og-opp, mindre ovenfra-og-ned.

4. Endless possibilities

– om pandemiens innvirkning på skogprosjektet

Marcel Duchamp brukte åtte år på å skape og produsere “The bride stripped bare by her bachelors, even”. Det skjøre verket ble deretter delvis knust i transporten etter visning på The Brooklyn Museum i 1926. I stedet for å reparere eller restaurere verket erklærte Duchamp det symmetriske "sprekkemønsteret" som en forbedring. Nå var verket endelig ferdig.


5. The seed to your own heart

Rester fra innspillingen av «Branches», en introduksjon fra Eivind Aarset sine vakre gitarer og Mats Eilertsens bemerkelsesverdige bueteknikk. Resirkulert, gjenbrukt, forfriskende musikk fra disse to mestrene.

6. The moon won’t tell

Den sosiale revolusjonen på 1950- og 1960-tallet i USA og Europa, hvor musikk kom til å spille en nøkkelrolle, hadde så gode intensjoner og startet så bra. Det var en kreativ tidsalder med et utall nye uttrykk, fylt til randen med eksperimenter og en sult etter kulturelt mangfold. Mange av pionerene fra den gang er nå redusert til en faksimile av «Mona Lisa»-effekten: De er så berømte at vi må se dem før vi dør. (Eller noen ganger før de dør, men det er noe som virker stadig mer usannsynlig.)
Etter hvert som kunstindustrien i økende grad begynte å følge markedsøkonomien på 80- og 90-tallet, ble mange kunstnere bokser å krysse av i vår vei til å bli stjerne forbrukere, med bonus kort. Konserter er prestisjefylte sosiale begivenheter, medaljer som vi henger på «shoppinguniformen» vår. Det er uniformen vi ofte tar på oss når vi kler oss opp til pinlige sosiale anledninger med mange mennesker vi ikke har blitt introdusert for ennå.

Revolusjonen har blitt monetarisert! Den har blitt en vare. Sett på avstand er det merkelig at vi fortsetter å akseptere vilkårene for samspillet mellom superstjernene og oss selv. Budskapet fra disse artistene er ganske tydelig, med den tilbakevendende frasen vi kjenner fra tradisjonelle ran: «Pengene eller livet!»
Kunstbransjen er bransjen der vi kan kjøpe opplevelser, for å skape en egen identitet og et eget liv. Hvis vi ikke evner å forme egne personligheter med det vi vi skaper med egne hender eller sinn, kan vi alltids kjøpe en maske (en persona) med penger. Hvis vi har nok av de.

Et eksempel å vurdere: en stor amerikansk superstjerne spilte nylig to konserter i Oslo, hjembyen min. Omsetningen på disse konsertene tilsvarte omtrent 10 000 konserter med bandet mitt, med vårt vanlige honorar.

7. A falling leaf as a tender kiss

Akkurat, Helge Iberg.

Trestamme – integritet – tregritet

I motsetning til mengden røtter og de mange utløpene i treets krone: greiner og kvister, ser stammen, når den betraktes utenfra, ensom ut. Stammen klarer ikke å skjule sin individuelle karakter, selv i en skog av trær. Stammen er den delen av treet som avgrenser det til én enkelt organisme.

Stammen kan beskrives som «kjernen» i treet. Kjernen i stammen, kjernen i kjernen, er kjent som «ved». Selv om treet er dødt, vil ikke kjerneveden råtne eller miste styrke så lenge de ytre lagene er intakte. En sammensetning av hule, nålelignende cellulosefibre bundet sammen av et kjemisk lim kalt lignin, gjør den på mange måter like sterk som stål.

Venezia i Italia er bygget på et fundament av millioner av trestammer. For å stabilisere den myrlendte lagunebunnen, drev gamle byggmestere tømmerstolper – for det meste or, eik og lerk – dypt ned i gjørma. Senket i oksygenfattig vann, forsteinet og herdet disse tre-fundamentene seg til stein gjennom århundrer. Venezia er altså bygget oppå en skog av forstenede trær.

8. Still

Det er sjeldent at man finner et groove som setter deg i en umiddelbar tilstand av flyt, et groove man umiddelbart gir etter for, som man ikke kan motstå. Jeg tror dette gjelder meg som lytter så vel som musiker. Det er litt som en av de ære-fryktinngytende opplevelsene i naturen. Du blir umiddelbart fordypet i den, du gir etter, slutter å tenke, du aksepterer den fysiske virkeligheten så vel som din mentale tilstand, kroppen din synkroniseres med sinnet ditt, og de inngår en avtale seg imellom om å slutte å være uenige, å slutte å trekke i forskjellige retninger og slå til…. På ett nanosekund faller hele ditt system sammen til ett helt vesen. Du lar deg omslutte og aksepterer din plass, umiddelbart. Det er en intravenøs opplevelse, og noen ganger varer den så lenge musikken varer. Den følelsen av helhet, tilhørighet, glede som bare musikk og natur har vært i stand til å fremme, i hvert fall i mitt liv, må være det nærmeste man kommer følelsen av kjærlighet, lykke? Uansett: et virkelig orfeisk øyeblikk.

9. Lennart von Post

Ernst Jakob Lennart von Post var en svensk geolog og er mest kjent for å ha oppfunnet kvantitativ pollenanalyse og etablert palynologi som en vitenskapelig disiplin.

På Svalbard finnes det en isbre oppkalt etter Von Post.

Men den er ikke oppkalt etter Lennart, men snarere etter en annen berømt vitenskapsmann, Hampus Adolf von Post. Lennart var barnebarnet til Hampus' fetter.


10. If Jizz is jazz

Finnes det en etymologisk kobling mellom jizz og jazz? I så fall ville det forklare mye. Jizz er et gammelt slang-uttrykk for «sæd».
Jazz er ofte bare et frø av en enkel idé brukt som en trampoline for samspill mellom dyktige musikere. Den har ikke fått en fullverdig form, men kan bevege seg i mange retninger. Jazz kan sees på som uttrykk for «potensiale», spenning og uhemmet fremføring.
Derfor er det vanskelig å gjerde musikken inne, å avgrense den. Det betyr ikke at folk ikke prøver.

11. It can lead to anything

Mats Eilertsen og Helge Iberg peker i en retning. Men de går likevel ikke den veien. Kan lytteren se hvor den fører?

12. Carbon Capture

De fleste musikkinstrumenter er laget av en eller annen form for tre. Hva er musikalitet annet enn et strålende eksempel på hvordan vi kan sameksistere med naturen, fordype oss respektfullt i en økologi der vi hører hjemme uten å dominere det eller ødelegge det?
Musikere viser kanskje bedre enn noen annen yrkesgruppe hvordan vi kan leve i sameksistens med naturen, uten å voldta den, strupe den eller ødelegge den. En yrkesgruppe for framtida?

13. Recycled midnight

Hvem vet hva jazz er? Den største potetsekken der alt er tillatt, og et sted der det finnes frihet til å eksperimentere og prøve ut nye ting? Eller et afroamerikansk akademi som peker på en lang rekke kanoniserte musikere, innspillinger og komposisjoner. Begge deler?

14. Fly away

Palynologi er det vitenskapelige studiet av samtidige og fossile pollen, sporer og andre mikroskopiske organiske mikrofossiler (palynomorfer). Fordi disse små partiklene er utrolig motstandsdyktige mot nedbrytning, er palynologi mye brukt til å rekonstruere tidligere klimaer, datere sedimentære bergarter i energiutforskning og analysere sporbevis i rettsmedisinske undersøkelser.

Nyttig i klimarestaurering, arkeologi, kriminalløsning, energiutforskning og sporing av sesongmessig luftbåren pollen, og dermed hjelpe personer med høysnue og astma.

15. All the pretty blossom

Dagens ingeniører er resultatet av en ny elite som har erstattet tidligere eliter: pavedømmet og presteskapet i middelalderen, kunstnere og forfattere fra renessansen og utover, Hollywood-skuespillere og superstjernemusikere fra 1960-tallet til 1990-tallet. Alle disse tidligere elitene fra det sterke symbiotiske forholdet mellom religion og kunst er nå mer eller mindre kastrerte eller foreldet. De er erstattet av hipsteringeniører. Musikk-kuratering, tidligere en aktivitet som var begrenset til et fåtall opplyste, gjøres nå av maskinkode på strømmeplattformer. Maskinkode utviklet av ingeniører, ikke spesialister på musikk. Logisk/matematisk intelligens er på vei til å bli passende musikalsk intelligens.

Disse ingeniørene er travelt opptatt med å utvikle applikasjoner, skrive algoritmer og designe verktøysett som blir stadig mer altomfattende. Utover de trivielle gjøremålene i arbeidsdagen har de også tilgang til penger og investeringer. De ser også ut til å være de nye vokterne av integritet, de er IT-folkene, de utgjør et prestisjefylt og glamorøst samfunn som unge drømmer om og ønsker å bli en del av. Dette er et maktskifte, et skifte i eliter, i åndelige eliter, i eliter med hard så vel som myk makt. Kanskje er det også et skifte der eliten har herredømmet over bevilgningene?

Som i Matteusevangeliet: «Gi keiseren det keiserens er, og Gud det Guds er». Vi har allerede gitt teknologiselskapene keiserens makt; nå skal vi også gi dem Guds makt? Skal vi la dem påta seg det oppdraget, den tilegnelsen også? For oss som brukere opererer de i en komplisert, ugjennomtrengelig og ikke-transparent verden. Vi ønsker ikke å vite for mye om hva de gjør, vi ønsker å bli hjulpet, tjent og styrket. Ved å akseptere infantiliseringen forårsaket av deres manglende ansvarlighet; er vi ikke bedre enn en 5-åring som tenker at jeg som saksofonist er på høyde med John Coltrane.

Vi er troende på utsiden som har tro på den herligheten de produserer, fordi deres undere og vår tro på dem gjør vår eksistens lettere å bære. Vi er troende på utsiden som står ved deres side til tross for deres rovlystne og kleptomaniske tendenser fordi de tilbyr forbindelser mellom oss, trøst og en tilsynelatende styrking av karakter. Vi føler oss demokratisert, men er vi egentlig det, er vi virkelig det? Vi tror og setter vår lit til dem i den grad at når de forteller oss at de «mindre» problemene, de «irrelevante feilene», vil bli fikset i neste oppgradering, tror vi også det.
Ingeniører tenker på seg selv som noen som løser problemer. Problemer gitt til de av den som betaler lønna deres. Teknologi er ikke god eller ond, tenker ingeniøren, det er det vi mennesker som er. Det er fingeren til et menneske som trykker på avtrekkeren som bestemmer om pistolen virker i god eller ond hensikt. Men, betyr det at pistolen er et nøytralt objekt?

16. Can I really take it

Om appropriasjon i økologien til det kreative fellesskapet

“Les bons artistes copient, les grands artistes volent.”

Sitatet ovenfor tilskrives ofte Pablo Picasso, og på norsk lyder det noe i retning av: «gode kunstnere kopierer, store kunstnere stjeler». Det reiser evige spørsmål: Når er kunst eller vitenskap banebrytende innovativ, og når gjentar den bare andres ideer innenfor etablerte normer? Og hvem får bestemme hva som er hva?

Det virker umulig å bekrefte at sitatet stammer fra Picasso, eller at det noen gang ble uttrykt av ham. Så at sitatet tilskrives Picasso kan i seg selv være en tilsnikelse, et utspekulert og usporbart tyveri. Noen kilder hevder at opprinnelsen til aforismen ligger hos Igor Stravinsky eller William Faulkner, mens andre hevder at skaperen er T.S. Eliot. Eliot skrev noe lignende i sin publikasjon fra 1920, «The sacred wood: Essays on Poetry and Criticism»:

«En av de sikreste testene er måten en poet låner på. Umodne poeter imiterer; modne poeter stjeler; dårlige poeter vanhelliger det de tar, og gode poeter gjør det til noe bedre, eller i det minste noe annerledes. Den gode poeten blander tyveriet sitt inn i en helhet av følelser som er unike, fullstendig forskjellig fra den det ble revet fra; den dårlige poeten kaster det inn i noe som ikke har noen sammenheng. En god poet vil vanligvis låne fra forfattere som er fjerne i tid, fremmede i språk, eller med ulik interesse.»

En annen kilde går enda lenger tilbake til en artikkel med tittelen «Imitators and Plagiarists» publisert i «The Gentleman’s Magazine» i 1892. Forfatteren var W. H. Davenport Adams, og terminologien han brukte var uhyggelig lik Eliots, selv om den var snudd på hodet: «å imitere» er prisverdig, men «å stjele» er uverdig. Adams beskriver den britiske poeten Alfred Tennysons assimilerende metode: «Når han tar i bruk et bilde eller et forslag fra en forgjenger og bearbeider det til sitt eget glitrende stoff, skal jeg gi noen eksempler, og som resultat av og oppsummering av de foregående undersøkelsene tilbyr jeg en beskjeden kanon: At store poeter imiterer og forbedrer, mens små stjeler og ødelegger.»

Det disse sitatene beskriver er en ubeskjeden følelse av privilegium og arrogansen til en som har makt, en som er sikker på det og ikke redd for det. Sitatet, spesielt i Eliots versjon, er i seg selv en bekreftelse av elitisme. De bedre kultiverte menneskene, som er innviet, kan bedre referere til og bedre se relevansen av tanker som kommer fra fremmede eller eldre kilder. En kunstner med en spesifikk status, basert på en grundig utdanning i historien om kulturelle praksiser, er mer kvalifisert for autoritativ kuratering. En slik person kan bedre plassere gamle ideer, som for lengst har falt ut av opphavsretten, i en relevant kontekst som gjør at disse ideene klinger sanne og nye i dag. En slik person er bedre. Det følger med et ansvar, ja, «noblesse oblige», men med riktig bakgrunn, utdannelse og karakter bærer denne avveiningen liten vekt på brede skuldre.

17. Cells of abscission

Abscissjonsceller danner et spesialisert område kalt abscissjonssonen ved foten av planteorganer som blader, blomster og frukt. Utløst av sesongmessige endringer, stress eller modning, skiller disse cellene aktivt ut enzymer for å løsne organet trygt og forsegle planten for å forhindre infeksjon.

18. Entangle me

Dette er et eksempel på gjenbruk eller resirkulering, basert på en eldre sang fra et tidligere opptak («Cosmopolitan» fra «Children and Cosmopolitans» (2012)). Jeg forelsket meg i denne rytmen umiddelbart og ville utforske den videre sammen med de andre musikerne. Vi spilte inn denne i én tagning. Muiskerbe hadde aldri hørt den før, men reagerte intuitivt og kom opp med ekstraordinære bidrag, veldig godt egnet til formålet.

Teksten leker med et spesifikt norsk ord, eller rettere sagt to: «utvikle» og «innvikle».

Den etymologiske opphavet til «utvikle» kommer fra «å rulle noe ut», å akkumulere, aggregere mer. Det motsatte begrepet: «innviklet» impliserer at noe blir mer komplisert, men etymologisk sett er implikasjonen mer i retning av å «rulle noe inn», å utvikle noe innover. På engelsk antar jeg at den nærmeste ekvivalenten ville være begrepene «Entanglement» og «Disentanglement». Entangle betyr noe i retning av å vri noe sammen til en vanligvis forvirret masse.

Ved en kombinasjon av det norske «innvikle» og «Entanglement» antyder tekstene en sammenvridning av noe til en masse, men ikke nødvendigvis en forvirret masse.

Kan vi bruke den musikalske opplevelsen til å lære hvordan vi musikalsk kan vikle oss inn i naturen, lære å leve med den, i stedet for å være kulturelt programmert til å kontrollere den, holde oss på toppen av den? Kan vi «gå ned til den», håndtere denne overgangen av sammenfiltring uten å bli forvirret?

Er dette en romantisk og naiv visjon? Eller er det en visjon der kunsten kan lede an? Kunsten som et aggregert reservoar av kollektive og individuelle opplevelser der vi aksepterer og integrerer den fysiske verden og våre egne kroppslige opplevelser med våre intellektuelle bestrebelser?

19. Potentials

En svært sofistikert versjon av et tre: En musiker lærer å spille ved å imitere tidligere og samtidige mestre. Etter hvert som musikeren blir mer dyktig, vil han/hun kunne kaste nytt lys over røttene, han/hun vil være i konstant dialog med røttene. Hvis musikeren blir en mestermusiker, har den musikalske stammen, stilken, blitt tykkere over tid. Denne veksten gir rom for ytterligere vekst. En krone vil begynne å dukke opp, en krone av et mylder av uttrykk basert på stammen som mestermusikeren representerer. Disse uttrykkene kan gå i alle retninger, de kan være kommersielle, kunstneriske, pedagogiske, tullete, kloke osv. Noen vil være forløpere for nye musikalske trær, noen vil være flyktige, og noen vil til og med dø før de kan ta av. Mestermusikeren lar alt skje uten å blande seg inn eller felle dom. Mestermusikeren forblir stille, i konstant dialog med røttene nedenfor som utgjør fundamentet. Mestermusikeren forblir stille, i konstant forundring over den fruktbare dekadansen som skjer ovenfra, den fortsetter å nære seg oppover for å holde alle forbipasserende fornøyde: fugler, sommerfugler og insekter, større dyr som trenger å hvile en stund på de største og mest solide grenene. Mestermusikeren feller ingen moralsk dom, men forblir stille for å la energien passere nedenfra og oppover, ovenfra og nedenfra. Mestermusikeren lar alle impulser passere gjennom, hvert signal vil bli observert og levert til riktig instans. Mestermusikeren er organisk forbundet med alle de forskjellige delene av treet. Mestermusikeren er osmotisk forbundet med omverdenen.

Mestermusikeren bærer alt, har ryggraden til å bære alt, har integriteten til å bære alt.

20. An orchard in a single seed

Fruktbar dekadanse. Hvis Sade, Baudelaire, Foucault, Robbe-Grillet og Houellebecq hadde kombinert sine forente dekadente krefter, ville de fortsatt ikke komme i nærheten av kraften i den potente utskeielsen som pollen fra en enkelt kvist på et gammelt eiketre i en gudsforlatt del av Normandie utgjør. Heller ikke pollenets potensial for katharsis.

21. Cornucopia

Stammen står mellom kronen og røttene, og binder de to delene sammen. Når vi ser på en samling trær, er det tydelig og åpenbart for oss at stammen er den mest isolerte delen av treet, det er den som best gjør oss i stand til å skille et tre fra et annet.

Røtter omtales oftest i flertall: som en mengde integrerte tentakler som sprer seg nedover og sidelengs i den fruktbare jorden. Røtter blir til et nett av røtter, hver rot starter fra nesten ingenting helt i begynnelsen, og vokser seg deretter større og sterkere på vei mot stammen. På et tidspunkt oppløses hver rot og blir umulig å skille fra hverandre. Den overgir sitt særpreg som en sporbar rot til enheten i den enkelte stammen. Mange røtter smelter inn i én stamme. Det er nesten som om de eldre har valgt å overføre sine krefter til én leder. Som om de historiske forløperne bare er der for å eksistere i denne ene oppreiste, levende skapningen. Gruppen har blitt én. Historien har oppløst seg i nåtiden.

Ja, historien kan oppløses i nåtiden, som i musikken: De mange musikerne og komponistene fra historien er fortsatt en del av konserten du hører i dag, men de har smeltet inn i hver moderne utøver, hver moderne musikalsk fremføring. En mengde forskjellige stemmer har smeltet sammen til en distinkt stemme, representert av din favorittartist. Du må dekomponere, analysere og granske, du må være ekspert for å skille sporet av en J.S. Bach eller Coltrane fra det du hører. Men sporene er der, ettersom hver musiker står på skuldrene til kjemper. Det ville være uutholdelig om vi skulle ha musikere som ikke gjorde det, som fant opp hjulet på nytt for hver fremføring. De fleste slike kreasjoner vil ikke, på egenhånd, tåle tidens tann. De vil slite med å holde ut. Svake avleggere og sårbare spirer har vanskeligheter når de møter naturens nådeløse krefter: vind, kaldt vær, tørke og konkurranse fra andre og sterkere initiativer.

Mange røtter smelter sammen til én stamme. Sett ovenfra er de mange bidragsyterne usynlige og umulige å skille. Men for en lytter som er villig til å se under jorden, som er villig til å grave dypere enn det åpenbare, vil røttene bli tydelige. En lytter som er motivert nok eller nysgjerrig nok til å børste av det første jordlaget, kan avdekke opprinnelsen og begrensningene til et musikalsk tre. Denne lytteren vil ha tilfredsstillelsen av å kunne se røttene for det de er: nødvendige og uunnværlige. En slik lytter vil også kunne observere at røtter vokser til ett tre representert av én trestamme, men også at det motsatte skjer: at én trestamme utvikler seg og vokser til enda mange flere røtter. Etter hvert som treet blir større og tyngre, trenger det mer støtte, det trenger sterkere røtter, et bredere sett med røtter. Så prosessen med et tres vekst er samtidig nedenfra og opp og ovenfra og ned: røtter vokser til en sterkere og mer oppreist stamme, en stamme siver ned i sterkere og bredere røtter.

22. Don’t change a thing:

En dag fikk jeg en SMS i øvingsstudioet mitt fra en som het Sidiki Camara. Jeg kjente navnet fordi jeg omtrent to år tidligere hadde mottatt noen perkusjonsspor fra min venn og mangeårige samarbeidspartner Paolo Vinaccia. Paolo fortalte meg at han hadde spilt inn sporene med en musiker fra Mali som for tiden bodde i Oslo ved navn Sidiki. Jeg husker at jeg prøvde å få navn og telefonnummer til den maliske musikeren fra Paolo, men av en eller annen grunn skjedde det aldri. Han sa spøkefullt at Sidiki var så god at han ikke turte å introdusere meg for ham. Så jeg hadde disse glitrende perkusjonssporene som jeg jobbet med og integrerte i albumet «Children and Cosmopolitan». Men uten å ha møtt mannen som hadde spilt på dem sammen med Paolo.

Det var en veldig uvanlig opplevelse for meg; jeg kjenner vanligvis musikerne jeg jobber med veldig godt. Faktisk tenker jeg på det som en forutsetning for å lage musikk over år at jeg forblir lojal mot «min stamme». Musikk, for meg, er noe vi lager med andre mennesker, for andre mennesker igjen. Det er et kollektiv som utvikler seg og vokser sammen. Jeg har ingen spesiell interesse for «solister» som stikker innom for å «skumme melken». Det finnes musikere som kan fylle på og legge til litt ekstra preg på ellers ganske forutsigbare musikkstykker, musikere som kan prestere usedvanlig bra innenfor gitte strukturelle grenser. Slike musikere kan komme til god nytte innenfor veletablerte sjangre som visse klassiske musikkstiler, i standard jazz eller formelpreget popmusikk. Her kan de trives og imponere meg, omtrent som jeg ville blitt imponert av en akrobat i et sirkus eller en hvilken som helst håndverker som utmerker seg i arbeidet sitt. Men jeg sitter ofte igjen med inntrykket av at slik musikalitet forblir på utsiden av selve musikkskapingen.

Det er litt som de menneskene som kommer til møter og politiske debatter med innøvde meninger, ideologisk forutinntatte meninger og formelpregede svar. De blir ikke en del av diskusjonen; de tilskriver seg ikke egentlig muligheten og potensialet i den menneskelige forsamlingen. De møter ikke andre i en reell forstand, men går ut av rommet med de samme meningene som de kom inn med. De kommer til møte med en forestilling om å ha rett i utgangspunktet og de vil vinne over tilhengere. De kommer ikke for å lytte, høre etter om andre har noe med som kanskje kan gi nye perspektiver, grobunn for egen refleksjon og forbedring. Utvekslingen (merk ordets etymologi) har ikke forandret dem. Det krever mot å stille seg åpen for egen endring.

For meg er utfordringen i kjernen av musikkskaping å utforske sammen, å kollektivt legge et nytt grunnlag for bedre individuell utvikling. Det kan være naivt, men jeg har ofte forestilt meg at dette også er kjernen i en konsensus: at vi forsøker å møte utfordringer og løse problemer gjennom felles overveielser. Men for å få det til å fungere, må det sikres at alle føler at de er en del av den samme diskusjonen. Dette betyr ikke at vi nødvendigvis må være enige, og det betyr heller ikke nødvendigvis at vi må inngå kompromisser.

Jeg ringte Sidiki tilbake på nummeret han la igjen; vi tok en kaffe og snakket sammen. Siden den dagen har jeg spilt med ham så ofte som mulig.

23. Make it simpler

For at et tre skal overleve og bli en selvopprettholdende enhet, må gruppen av røtter bli én. Ikke ulikt slik vi organiserer samfunnene våre: De mange bidragsyterne, innbyggerne, har valgt sine representanter, disse representantene har samlet seg i sine forsamlinger, og disse forsamlingene har valgt sin ene leder: en styreleder, minister, president eller en keiser, en dronning eller en konge. De mange har lagt grunnlaget for den ene. De mange blir den ene, den valgte, ene lederen bærer i seg støtten fra et helt samfunn. Uten de mange røttene ville det ikke være noen enkelt stamme.

Den valgte lederen skal nå krones. Slik et tre vil bli kronet, først med grener og grener, deretter videre med kvister, skudd, blader, bær, blomster og til slutt pollen, nye frø for potensielt nye trær. Kronen er tung, og kronen er uregjerlig. Den valgte herskeren trenger en sterk nakke, en sterk ryggrad for å motstå presset. Slik treet trenger en sterk stamme for å la kronen svaie i vinden gjennom de forskjellige årstidene. Gjennom snøstormer og hetebølger. Stammen bærer alt, gir plass til alt: den lar kronen glitre og skinne, lar kronen samhandle med andre deler av naturen, ved å friste insekter til å besøke og samle pollen fra blomstene eller bærene, ved å la vinden spre frøene sine, ved å la fugler og dyr besøke. Kronen blir matet og vannet gjennom stammen, stammen gir næring til alle de forskjellige delene av kronen, gjør at kronen har energi og styrke nok til å gjøre det den vil gjøre – treets hovedakse av tre gjør alt dette uten å dømme eller fordømme. Den dytter heller enn å beordre.

En grov fremstilling av et tre: Middelalder kongen ble hersker ved å underlegge så mange undersåtter som mulig sin enevoldelige makt. Denne eneveldige makten, hvis den ble brukt klokt, tillot innbyggerne å trives og leve trygge liv uten mye innblanding. Men med hver konge må denne prosessen starte på nytt, undertrykke innbyggerne osv.

En mer sofistikert versjon av et tre: Moderne demokrati velger sine herskere. Disse herskerne opererer innenfor et institusjonelt rammeverk som avgrenser deres modus operandi, omfanget av beslutninger de forventes å ta på vegne av alle. Hvis demokratiske herskere har styrt med suksess, kan innbyggerne dra nytte av fredelige tider og gode forhold til sine naboer. Det forventes også at institusjoner og juridiske rammeverk styrkes ytterligere enn de var i begynnelsen av politikernes periode. Moderne demokrati prøver å bygge på det samme treet gjennom generasjoner ved å integrere forskjellige personligheter, ved å la mangfold i meninger bli bakt inn i den tykke hovedstammen.

Hvis dere lar oss, kan vi styre samfunnet i en god balanse mellom nedenfra og opp og ovenfra og ned. Vi kan gjøre det enklere.

Bendik Hofseth – vokal, saksofon, perkusjon
Per Oddvar Johansen – trommer
Eivind Aarset - gitar
Helge Iberg – piano
Mats Eilertsen - bass
Sidiki Camara - perkusjon

Produsert av Bendik Hofseth

Innspilt på Blueberry Fields av Øystein Sevåg Innspilt på Fersk Lyd av Giert Clausen Mixet på Fersk Lyd av Bendik Hofseth og Giert Clausen

Mastret på Fersk Lyd